Hellige Paisios av Athos.Feires 12 juli.

Hellige Paisios av Athos.

Feires 12 juli.

Den 25 juli 1924 ble den fremtidige geronda Paisios Eznepidis født av fromme foreldre i byen Farasa. Denne byen ligger i Kappadokia i Lilleasia (Tyrkia). Familiens åndelige far, prestemunken Arsenios (den nå kanoniserte hellige Arsenios av Kappadokia), døpte babyen etter sitt eget navn og profeterte om hans fremtidige virke som munk.  En uke etter dåpen og knapt en måned etter fødselen ble Arsenios, sammen med familien drevet ut av Lilleasia av tyrkerne.  

Hellige Arsenios ledet flokken sin gjennom deres fire hundre mil lange ferd til Hellas.  Etter en rekke stopp underveis, endte familien til Arsenios endelig i  Konitsa i  Epiros.

Hellige Arsenios  av Kappadokia døde slik han hadde profetert førti dager etter deres komme til Hellas.

Den unge Arsenios overga seg helt til Gud og tilbrakte fritiden i naturen, hvor han kunne be i timesvis. Etter å ha fullført  grunnskolen lærte han seg snekkerfaget. Han jobbet som tømrer fram til sin obligatoriske militærtjeneste.  Han tjente i hæren under den farlige tiden etter slutten av andre verdenskrig.  Arsenios var modig og selvoppofrende, og ønsket alltid å sette sitt eget liv i fare for å skåne sine brødre.  Han var spesielt opptatt av sine medsoldater som hadde forlatt koner og barn å tjene sitt land.

Etter å ha fullført verneplikten i 1949 ville Arsenios flytte til Athos for å gå i kloster. Men før han kunne gjøre det, måtte han imidlertid oppfylle sin plikt overfor familien sin. Han måtte passe på søstrene sine som ennå ikke var gift.  Etter å ha sørget for søstrenes fremtid, var han fri til å begynne sitt monastiske kall med ren samvittighet. I 1950 ankom han Athos fjellet, hvor han kom i kontakt med fader Kyrillos, den fremtidige igumen for Koutloumousiou klosteret.  Han flyttet så inn i  Esphigmenou klosteret.  Han var novise der i fire år, hvorpå han ble vigslet rasoformunk i 1954 og fikk navnet Averkios. Han var en samvittighetsfull munk og fant metoder på å både fullføre sin lydighet som krevde kontakt med andre og å bevare sin stillhet for å komme videre i sitt bønneliv.  Han var alltid uselvisk i å hjelpe sine brødre, og han likte ikke å hvile mens andre arbeidet og det selv om han kanskje allerede hadde fullført sine egne oppgaver, ettersom han elsket brødrene sine sterkt og uten å gjøre forskjell på dem.  I tillegg til hans asketiske kamper og det vanlige livet i klosteret, ble han åndelig beriket gjennom lesing av åndelig oppbyggende bøker.  Spesielt leste han om de helliges liv, Gerontikon og spesielt de asketiske homiliene til hellige Isaak syreren.

Rett etter hans tonsur forlot Averkios Esphigmenou klosteret og sluttet seg til det daværende idioritmiske  Philotheou klosteret, hvor onkelen hans også var munk.  Han kom her under lydighet til geronda Symeon, og fikk det lille skema i 1956, med det nye navnet Paisios.  Hellige Paisios dvelte dypt ved tanken om at hans egne åndelige feil og mangel på kjærlighet var årsaken til hans nestes mangler, så vel som verdens sykdommer. Han dømte seg selv hardt, og presset seg til større selvfornektelse og mer inderlig bønn for sin sjel og for hele verden. 

I 1958 ble hellige Paisios bedt om å tilbringe litt tid i og rundt hjemstedet Konitsa for å hjelpe de troende mot protestantenes proselyttering. Han oppmuntret de troende sterkt der og hjalp mange mennesker.  Etterpå, i 1962, dro han for å besøke Sinai hvor han bodde i to år.  I løpet av denne tiden ble han elsket av beduinene, som hadde både åndelig og materiell nytte av hans nærvær.  Hellige Paisios brukte pengene han tjente inn på salget av hans utskårne håndverk av tre til å kjøpe mat til dem.

Da han kom tilbake til Athos i 1964, flyttet hellige Paisios inn i Iviron klosteret før han flyttet til Katounakia på den sørligste spissen av Athos fjellet for et kort opphold i ødemarken der.  Hans sviktende helse kan ha vært en del av årsaken til at han etter kort tid flyttet derfra.  I 1966 ble han operert og fikk fjernet en del av lungene.  Det var i løpet av denne tiden da han var lagt inn på  sykehus at hans lange vennskap med det nybygde Hellige Johannes teologens nonnekloster i Souroti, like utenfor Tessaloniki begynte.  Under operasjonen trengte han blodoverføring, og det var da noen fra klosteret donerte blod for å redde ham. Hellige Paisios var meget takknemlig for dette og bidro alt det han kunne, materielt og åndelig for å hjelpe dem med å bygge videre på sitt kloster.

I 1968 tilbrakte han en tid på Stavronikita klosteret for å hjelpe til med den åndelige så vel som materielle renoveringen av det.  Mens han var der, hadde han velsignelsen ved å være i kontakt med geronda Tikhon som bodde i Det hellige kors eremittasje som lå nær Stavronikita klosteret.  Hellige Paisios ble hans åndelige barn, og ble ved hans side til hans død.  Det var i løpet av denne tiden at hellige Paisios fikk det store skema.  Hellige Paisios forble i eremittasjen etter geronda Tikhons død.  

Han bodde der til 1979, da han flyttet videre til sitt siste hjem på Athos: Panagouda eremittasjen, som tilhører  Koutloumousiou klosteret.

Det var her på Panagouda at hellige Paisios berømmelse som geronda vokste, og mange folk ble tiltrukket av ham. 

Han tok imot dem hele dagen og tilegnet natten til bønn, årvåkenhet og åndelig kamp.  Hans liv i bønn og askese som han tjente Gud og hans medmennesker med, hans strenghet med seg selv, hans selvbeherskelse og hans følsomme natur gjorde at han ble mer og mer utsatt for sykdom.  

I tillegg til luftveisproblemer, led han i sine senere dager av brokk som gjorde livet meget smertefullt.  Da han ble tvunget til å forlate Det hellige fjell av forskjellige grunner, men mest  på grunn av sykdom, fortsatte han å ta imot pilegrimer ved nonneklosteret i Souroti, og den fysiske innsatsen som dette innebar for ham i hans svekkede tilstand, ga ham store smerter.    Han bar sine lidelser med stor nåde, men i tillit til at det er Gud vet hva som er best for oss, og ikke noe annet. Han sa at Gud blir sterkt berørt når noen som er i store lidelser ikke klager, men heller bruker sin energi til å be for andre.

I tillegg til de andre sykdommene hans, led han av blødninger som gjorde ham veldig svak. I løpet av de siste ukene før han forlot Athos falt han ofte om bevisstløs. 

5 oktober 1993 forlot hellige Paisios sitt elskede hellige fjell for siste gang. Selv om han hadde planlagt å være borte fra Athos i bare noen få dager, ble han på sykehuset i Thessaloniki diagnostisert med kreft som trengte øyeblikkelig behandling.  Etter operasjonen tilbrakte han en tid på å komme seg på sykehuset og ble deretter overført til nonneklosteret i Souroti.  

Til tross for sin kritiske tilstand tok han imot mennesker, lyttet til deres sorg og veiledet dem.

Etter operasjonen lå det i hellige  Paisios sitt hjerte å vende tilbake til Athos. Hans forsøk på å gjøre det ble imidlertid hindret av hans sviktende helse.  Hans siste dager var fulle av lidelse, men også av martyrenes glede.

11 juli 1994 mottok han Nattverd for siste gang.  Neste dag overga hellige Paisios sin sjel til Herren.  Han ble etter hans eget ønske begravet ved Hellige Johannes teologens nonnekloster i Souroti.  Den hellige Paisios, har kanskje mer enn noen annen geronda  fanget sinnene og hjertene til det greske folk i vår samtid.  Mange bøker med  hans åndelige råd er utgitt, og klosteret i Souroti har gjort et stort arbeid i å publisere hans skrifter som kommer hans minne til gode. Tusenvis av pilegrimer besøker graven hans hvert år for å motta hans velsignelse.

 

pemtousa.gr